Jeg sier stadig til barna at de skal være gode mot seg selv. Gi seg selv litt skryt når de vet at de har klart noe de har strevd med lenge. Litt sånn «klappe seg selv på skuldra».
Nå skal jeg følge mitt eget råd her og gi meg selv litt klapp på skuldra, for i dag har jeg faktisk vaska gulv!! Wohooo!!
Nå tenker du kanskje sånn «Hæ? Vaska gulv? er DET noe å skryte av da?»
Både ja og nei tenker jeg. Med en kropp og et hode som aldri er helt på topp må det prioriteres. Eller man må bare gjøre det aller nødvendigste, og gulvvask er langt ned på den lista hos meg, dessverre.. Støvsuging og støvtørking er helt ok, eller de eldste barna gjør det, men gulvvask? Sukk, et forsømt kapittel.
Men i dag, fremdeles med øresus og en kropp som ikke er særlig fornøyd med bevegelse for tida, så vaska jeg gulv i stua! Og om kroppen protesterer så er ihvertfall hodet fornøyd. For en følelse å få gjort noe som for mange er bare en bagatell, men for meg tar krefter jeg ikke alltid har! Spesielt nå etter en periode med mye smerter der jeg har fått gjort lite i huset. (Og for de som nå er bekymra for om vi kun vasker gulv en gang i skuddåret, ta det med ro, så galt er det ikke..)
Mestring er noe vi alle trenger. Det kan være små ting og store ting. Bagateller for andre men viktig for den det gjelder. Mestring. Jeg liker det ordet jeg.
Jeg gleder meg til resten av gjengen kommer hjem og kjenner lukten av rent gulv ❤
Nesten usynlig 