Det å akseptere er å godta, godkjenne eller gå med på noe.
Dette innlegget ble skrevet for mange måneder siden, og har ligget som utkast til nå. Teksten passer så utrolig bra sammen med et av innleggene som jeg fikk høre på en erfaringssamling for mennesker med mild grad cerebral parese, som jeg nylig var på. Og jeg tenker at disse tankene er viktige å dele ❤
Det er vel ikke så uvanlig at man ved de fleste kroniske sykdommer eller skader kan slite med å akseptere at livet har forandret seg og tatt andre vendinger enn det man hadde sett for seg. Og alle takler forandringen på ulikt vis. Selv slet jeg i mange år med å akseptere at helsa mi forverret seg, særlig den delen med kronisk tretthet/fatigue, og at jeg dermed ikke orket å gjøre så mye som forventet. Eller sagt på en annen måte, jeg slet med å møte mine egne forventninger til meg selv.
Jeg har fremdeles dager og perioder der jeg er lei av å klare bare en brøkdel av det jeg ønsker, og er innimellom skikkelig sur på meg selv når jeg kommer til kort. Ja, jeg har vel egentlig flere av de dagene enn jeg tør å innrømme. Men det har også etterhvert gått opp for meg at jeg er i ferd med å akseptere at det er slik. Nei, jeg kommer nok aldri til å «gi opp» i den forstand at jeg ikke prøver å fungere, og jeg kommer fremdeles til å pushe meg litt utover egne grenser, men jeg er kommet dit at jeg lar meg selv ta livet med ro når jeg trenger det. Jeg aksepterer at livet er blitt annerledes enn slik jeg hadde tenkt. Jeg har litt mindre dårlig samvittighet for å si nei til f.eks å komme i ulike sammenkomster eller delta på arrangementer når jeg er skikkelig sliten, eller la husarbeid bare vente litt til jeg er i litt bedre form (eller spør om noen andre i huset kan ta det) nettopp fordi jeg vet at jeg pusher meg så langt jeg kan, og er jeg så sliten at det ikke går, ja da går det altså ikke. Og jeg vet at konsekvensene av å pushe altfor lang kan være for store. Det går ikke på vilje, men på kapasitet. Og jeg begynner vel kanskje endelig å forstå det bedre.
Denne balansen i livet, som alle snakker så varmt om, er vanskelig nok å finne. Å være irritert på seg selv om man ikke klarer helt å delta på alt er rett og slett litt bortkastet energi. (Så lett å si, vanskelig å tenke). Men selvfølgelig, det krever litt trening og erfaring å komme til denne tankegangen, og selv nå sklir det jo ( litt for ofte) ut, spesielt når jeg er skikkelig sliten.
Men jeg er nok i ferd med å akseptere at min type skade alltid vil være der. Jeg vil alltid måtte ta hensyn og må nok regne med at det er en del jeg ikke kan delta på. Men jeg har langt på vei akseptert at livet mitt er slik nå, og jeg må sette meg mine mål i forhold til hva som er mulig for meg, på mine premisser. Og så må jeg akseptere at det ikke er absolutt alt jeg MÅ få til. Samtidig som aksept er viktig så er det også viktig å godta egne følelser og la seg selv kjenne på følelsene rundt det som ikke ble sånn en ønsket.
Så er det som alltid individuelt hvordan vi tilpasser oss endringer i livet, og hvordan vi aksepterer det som skjer. Det som funker for meg, funker ikke alltid for andre. Men med å lytte til gode råd og samtidig ta egne valg i eget tempo kommer man ganske langt ❤
Jeg fant en god artikkel på sykepleien.no. Den handler i utgangspunktet om kronisk sykdom og identitet, men tar også for seg det med aksept i forhold til sykdom og livssituasjon. Den kan være grei å lese om du ønsker å finne ut mer om emnet, her er et lite utdrag:
Råd kan være nyttige eller skadelige
Å akseptere utmattelse i den forstand at man ikke kjemper imot det som faktisk er, kan for eksempel være en nyttig holdning i prosessen med å balansere aktivitet og hvile. Men om rådet gir grobunn for assosiasjoner til å resignere, er det et skadelig råd. Hvis pasientene forbinder aksept med å like, vil de overhodet ikke føle seg forstått. For hvem kan vel like det som stjeler kreftene man trenger for å leve det livet man ønsker å leve og være den man er? https://sykepleien.no/fag/2020/03/utmattede-pasienter-kan-miste-noe-av-sin-identitet-og-selvfolelse
Ferdig. Finito. Klar for fortsettelsen ❤
Nesten usynlig 